Nyheter
Sterkt resultat i svensk unghundsderby
Denne høsten har det skjedd mye spennende knyttet til spanieljakt. Norsk Spaniel Klub har arrangert det første norgesmesterskapet i spanieljakt noen sinne, og det har vært flere spennende jaktprøver rundt omkring i landet. Interessen for spanieljakt ser ut til å være økende, med flere unge og nye ekvipasjer som har deltatt på kurs og jaktprøver.
Peder Zeiner Christiansen og hans jaktcocker, Leonardas Hurrajente Lille My er nye innen spanieljakt, men gjorde det meget bra i det svenske unghund-derbyet i høst. Kort fortalt er et unghundsderby en jaktprøve som innebærer full spanieljakt, men der kun hunder som er to år eller yngre kan delta. Dette er ofte stedet hvor de etablerte oppdretterne og utøverne viser sine unge stjerner. I høst ble det dobbelt norsk i det svenske unghundsderbyet da Anne Imeland og Ella (Thoras Ellen) vant og debutanten Peder med Lille My kom på andre plass. Caj Lindblom med Björås Black Hilma kom på tredje plass. Dommere var Mike Williams og Jack Iliffe.
I en serie innlegg på nettsiden fremover skal vi følge Peder og Lille My. Etter suksessen i debyen satser de nå videre mot jaktprøver i rasens hjemland, England. I dette første innlegget forteller Peder om sin bakgrunn, hvordan han trener og hvordan det gikk da de startet i det svenske unghundsderbyet.
Starten
Jeg bestemte meg for å få spaniel for ca to år siden. Min bakgrunn som hundetrener har gjort at jeg hadde vært mye borti springer, men ikke jaktcocker. Det var noe med jaktcockeren som fasinerte meg.
Jeg begynte i Forsvarets hundetjeneste for 14 år siden som vernepliktig hundefører ved Bodø Hovedflystasjon under Johnny Knutsen. Før dette hadde jeg gått Grunnkurs Hundefører ved Forsvarets Hundeskole som den gang lå i Drøbak.
Siden den gang har jeg vært heldig nok til å ha hund som fulltids yrke. I Forsvaret har jeg trent opp både patruljehunder og søkshunder. Jeg bodde også en tid i Bosnia hvor jeg jobbet som hundetrener for Norsk Folkehjelp. Der trente jeg minehunder og vanlige eksplosivhunder.
Hele denne tiden har jeg også hatt minst to hunder selv. Jeg begynte å konkurrere i en sport som heter mondioring med min gamle tjenestehund, en malle (belgisk malinois) ved navn Emil. Siden den tid har han blitt pensjonist og hans sønn er nå en av mine aktive konkurransehunder. Vi har blant annet vært med på tre nordiske mesterskap, og i 2014 tok vi bronse.
For to år siden bestemte jeg meg for å få meg spaniel, nærmere bestemt cocker. Mitt valg falt på et kull hvor både jakthunder og tjenestehunder er representert i stamtavlen. Valget falt på Leonardas, en ny kennel når det gjelder oppdrett av cocker, men ikke på hund. Min hund ble hetende Leonardas Hurrajente Lille My. Navnet "Lille My" har hun levd opp til da hun er en liten cocker på knapt åtte kg.
Hunden skulle jeg egentlig bruke i lydighet og bruks, men så tenkte jeg at når jeg først har fått meg spaniel så må jeg sette meg inn hva de egentlig blir brukt til. Jeg begynte å se litt filmer, blant annet fra mesterskap. Her fikk jeg se hvordan hundene gikk. Deretter fikk jeg en bekjent til å beskrive i detalj hvordan øvelsene skulle se ut når de var ferdig innlært. Jeg var ikke interessert i hvordan det tradisjonelt ble trent. Grunnen til dette var simpelthen at jeg ville trene meg selv til å håndtere nye oppgaver. Jeg liker godt å utfordre meg selv på denne måten. Det utfordrer meg og får meg til å tenke nytt og kreativt.
Det første målet
Jeg fant fort ut at mitt første mål skulle være unghund-derbyet i Sverige. Jeg tok et bevisst valg som hundetrener om ikke å stille på jaktkurs eller prøver før den tid.
Treningen starter
Jeg begynte med å trene mye søk med hunden, søksutvikling i et bestemt system. Når motivasjonen var høy for å søke på mitt fløytesignal satt jeg etterhvert system på det som lot meg ha god kontroll på hvordan hun skulle søke. Jeg kjørte henne opp slik at jeg hadde skikkelig mye trøkk i søket. Grunnen til dette var at hvis jeg skal gå inn og trene kontroll i søket, så må jeg også tilnærme meg den grad av motivasjon hun kommer til å ha når hun etterhvert skal gå i vitring (lukt av fugl). En hund som kun er trent til å kontrollere seg når motivasjonen, eller forventningen er lav, ryker ofte idet motivasjonen blir meget høy. Derfor trener jeg ofte hundene mine til å tåle høy forventning og vite hvordan de skal takle denne i steden for å bare dempe forventningene.
Jeg lærte henne så at hun skulle gå direkte i sitt hvis det suste en ball over hodet på henne. Altså jeg tilnærmet meg en RIO - ro i oppflukt.
Planlegging av treningen
Jeg planlegger øktene mine ganske detaljert. Et eksempel: Om jeg ønsket å trene på at hun skulle få en markering under søket til venstre, med simulert felling, men at jeg i stedet for å sende henne på markeringen skulle fortsette søket, men i motsatt retning så planla jeg det. Se for dere en liten sti i terrenget. Vinden kommer fra høyre side. Før hunden kommer ut har jeg på forhånd lagt ut funn (dummy) på høyre side av stien. Deretter henter jeg hunden og begynner å søke meg oppover stien i det tradisjonelle sikksakk-mønsteret spaniels søker i. Når jeg nærmer meg slik at jeg nesten kommer på høyde med stedet der funnet ligger kaster jeg en dummy ut mot venstre, med skudd. Hunden går i sitt og har markeringen mot venstre. Lysten til å ville gå dit er nå naturligvis stor. Men jeg skal trene på at hun skal klare slippe denne og fortsette. Nå vet jeg at med en gang jeg styrer henne til høyre i stedet så vil hun meget kjapt få overvær av dummyen som er lagt ut på forhånd. Hunden lærer da at det lønner seg å følge føring og kommando.
Hvis jeg skulle forklart i detalj hvordan jeg har lært henne alle momentene så hadde det blitt en lang fortelling. Veldig lite var tilfeldig i treningen.
Den første jakta
Jeg er selv jeger så med en gang sesongen startet var vi ute å jaktet. Allerede etter ett par dager fikk jeg felt canadagås for henne, og hun klarte på mirakuløst vis å apportere den store fuglen. Vi hadda da ligget og lokket i flere timer. Jeg merket allerede her at mye av treningen satt bra. Det jeg ville se var om treningen min fungerte i situasjoner hvor det var mye fugl. Det gjorde det også ganske fort.
Jeg la etterhvert mye vekt på gode markeringer og god dirigering. Søket hennes var veldig bra og apporteringen satt også godt. Jeg hadde ingen erfaring med å gå prøver med spaniel. Derfor måtte nivået til hunden og treningen vår være så bra som ovehodet mulig. Det jeg kan er teknisk trening. Og det brukte jeg for alt det var verdt til å skaffe meg de fordeler det kunne.
Før jeg stilte på Derbyen hadde jeg allerede fått felt vakler, canadagås og and for henne. På sensommeren hadde jeg blitt så frelst på spanieljakt at jeg fikk meg en utrent unghund som hadde kommet tilbake til oppdretter, en springer ved navn Perle fra kennelen Ometyst.
Det svenske unghund-derbyet 2015
Så kom dagen hvor vi skulle stille på Derbyen. Vi stod tidlig opp på morgenen og vi ankommer en flott gård. En vesentlig ting jeg umiddeltbart la merke til var at her fantes det fugl, masse fugl. Jeg tror jeg hadde sett minst 30 fasaner før jeg hadde rukket skru av tenninga på bilen.
Vi tok ut hundene og det blir etterhvert My sin tur. Det gikk fint å gå bak. Hun er stille og går bra i båndet. Vi blir bedt om søke i et område med ganske høyt gress ved siden av en låve. My går som en rakett og jeg føler at jeg har god kontroll på henne. Vi blir så bedt om å vente litt. Vi skal gå på et nytt område på den andre siden av veien. Først sender de skytterne inn i skogsholtet for klappe og lage litt støy. My er på dette tidspunkt ganske høy, men kontrollen sitter fortsatt godt og hun maser ikke. Det er dette vi har trent på. Vi går opp til skogsflekken og jeg setter henne i gang med søket igjen. Denne gangen flyr hun mellom busker og kratt. På ett tidspunkt er hun under et teppe av små granbusker og vi ser bare at busken beveger seg. Etter å ha jobbet oss gjennom dette partiet sier den ene skytteren; "Vi bryter her, ny plass". I det samme støkker My en flott fasan. Sitten er perfekt, jeg trenger ikke å bruke fløyta en gang. Fasanen går over hodet på oss og i mitt stillle sinn tenker jeg: "Få skutt den fuglen!". Jeg vet at dette blir bra for My, nå får jeg vist hva hun er god for! Endelig går skuddet. Fuglen blir truffet og faller helt i kanten på jordet, nedi grøften mellom veien og jordet. My sitter ca 15 meter fra meg og det er nærmere 50 meter til Fasanen. Ikke ser vi den heller, da den er skjult i grøften. Jeg får beskjed om å sende. Dommeren ser at hun har markert den. Jeg gir kommando: "UT!" og den lille hunden flyr en tett god linje rett til der hvor jeg mener fasaen ligger. Jeg ser henne ikke idet hun går ned i grøften, men så kommer hun løpende tilbake med kjeften full av fasan. Perfekt avlevering og nå er jeg skikkelig glad! For en runde, for et kick!
Jeg skjønner at dette har gått ganske bra når begge dommerne tar meg i hånden og gratulerer. Jeg er kjempefornøyd. Vi har klart vår egen utfordring, og kan nå gå bak de andre ekvipasjene og slappe av, nyte været og omgivelsene.
Prøven går mot slutten og vi tar oss litt mat og kaffe. Etterhvert blir det premieutdeling. Først blir det delt ut noen diplomer og Gun's Choice, det vil si kåring av den hunden som var skytternes favoritt. Det tar tid før vi blir ropt opp, og det begynner gå opp for meg at vi skal på pallen. Når tredjeplassen går til en annen forstår jeg at dette har gått skikkelig bra. Vi havner på andre plass! Ekstra gøy er det at den ene dommeren fra England roser Lille My foran alle deltakerne. "Hun fløy som en rakett" sier han igjen og igjen.
Veien videre
Vi er svært ferske i denne sporten, og vi har mye å lære. Vi har blitt tatt meget godt i mot av jaktspanielmiljøet, noe jeg setter veldig pris på. Satsingen mot det svenske unghunds-derbyet har vært et spennende prosjekt for meg, og jeg har blitt totalt hektet på spanieljakt.
Neste år skal jeg kjempe med begge mine spaniels på det som finnes av mesterskap i Norden. Vårt store mål er imidlertid å hevde oss skikkelig i England.
Vi følger Peder, Lille My og Perle på veien mot nye jaktprøver!
Du kan lese mer om Peder og hundetreningen på hans blogg.
Bildene i innlegget er tatt av Anna-Victoria Ingemarsdotter.
Peder Zeiner Christiansen og hans jaktcocker, Leonardas Hurrajente Lille My er nye innen spanieljakt, men gjorde det meget bra i det svenske unghund-derbyet i høst. Kort fortalt er et unghundsderby en jaktprøve som innebærer full spanieljakt, men der kun hunder som er to år eller yngre kan delta. Dette er ofte stedet hvor de etablerte oppdretterne og utøverne viser sine unge stjerner. I høst ble det dobbelt norsk i det svenske unghundsderbyet da Anne Imeland og Ella (Thoras Ellen) vant og debutanten Peder med Lille My kom på andre plass. Caj Lindblom med Björås Black Hilma kom på tredje plass. Dommere var Mike Williams og Jack Iliffe.
I en serie innlegg på nettsiden fremover skal vi følge Peder og Lille My. Etter suksessen i debyen satser de nå videre mot jaktprøver i rasens hjemland, England. I dette første innlegget forteller Peder om sin bakgrunn, hvordan han trener og hvordan det gikk da de startet i det svenske unghundsderbyet.
Starten
Jeg bestemte meg for å få spaniel for ca to år siden. Min bakgrunn som hundetrener har gjort at jeg hadde vært mye borti springer, men ikke jaktcocker. Det var noe med jaktcockeren som fasinerte meg.
Jeg begynte i Forsvarets hundetjeneste for 14 år siden som vernepliktig hundefører ved Bodø Hovedflystasjon under Johnny Knutsen. Før dette hadde jeg gått Grunnkurs Hundefører ved Forsvarets Hundeskole som den gang lå i Drøbak.
Siden den gang har jeg vært heldig nok til å ha hund som fulltids yrke. I Forsvaret har jeg trent opp både patruljehunder og søkshunder. Jeg bodde også en tid i Bosnia hvor jeg jobbet som hundetrener for Norsk Folkehjelp. Der trente jeg minehunder og vanlige eksplosivhunder.
Hele denne tiden har jeg også hatt minst to hunder selv. Jeg begynte å konkurrere i en sport som heter mondioring med min gamle tjenestehund, en malle (belgisk malinois) ved navn Emil. Siden den tid har han blitt pensjonist og hans sønn er nå en av mine aktive konkurransehunder. Vi har blant annet vært med på tre nordiske mesterskap, og i 2014 tok vi bronse.
For to år siden bestemte jeg meg for å få meg spaniel, nærmere bestemt cocker. Mitt valg falt på et kull hvor både jakthunder og tjenestehunder er representert i stamtavlen. Valget falt på Leonardas, en ny kennel når det gjelder oppdrett av cocker, men ikke på hund. Min hund ble hetende Leonardas Hurrajente Lille My. Navnet "Lille My" har hun levd opp til da hun er en liten cocker på knapt åtte kg.
Hunden skulle jeg egentlig bruke i lydighet og bruks, men så tenkte jeg at når jeg først har fått meg spaniel så må jeg sette meg inn hva de egentlig blir brukt til. Jeg begynte å se litt filmer, blant annet fra mesterskap. Her fikk jeg se hvordan hundene gikk. Deretter fikk jeg en bekjent til å beskrive i detalj hvordan øvelsene skulle se ut når de var ferdig innlært. Jeg var ikke interessert i hvordan det tradisjonelt ble trent. Grunnen til dette var simpelthen at jeg ville trene meg selv til å håndtere nye oppgaver. Jeg liker godt å utfordre meg selv på denne måten. Det utfordrer meg og får meg til å tenke nytt og kreativt.
Det første målet
Jeg fant fort ut at mitt første mål skulle være unghund-derbyet i Sverige. Jeg tok et bevisst valg som hundetrener om ikke å stille på jaktkurs eller prøver før den tid.
Treningen starter
Jeg begynte med å trene mye søk med hunden, søksutvikling i et bestemt system. Når motivasjonen var høy for å søke på mitt fløytesignal satt jeg etterhvert system på det som lot meg ha god kontroll på hvordan hun skulle søke. Jeg kjørte henne opp slik at jeg hadde skikkelig mye trøkk i søket. Grunnen til dette var at hvis jeg skal gå inn og trene kontroll i søket, så må jeg også tilnærme meg den grad av motivasjon hun kommer til å ha når hun etterhvert skal gå i vitring (lukt av fugl). En hund som kun er trent til å kontrollere seg når motivasjonen, eller forventningen er lav, ryker ofte idet motivasjonen blir meget høy. Derfor trener jeg ofte hundene mine til å tåle høy forventning og vite hvordan de skal takle denne i steden for å bare dempe forventningene.
Jeg lærte henne så at hun skulle gå direkte i sitt hvis det suste en ball over hodet på henne. Altså jeg tilnærmet meg en RIO - ro i oppflukt.
Planlegging av treningen
Jeg planlegger øktene mine ganske detaljert. Et eksempel: Om jeg ønsket å trene på at hun skulle få en markering under søket til venstre, med simulert felling, men at jeg i stedet for å sende henne på markeringen skulle fortsette søket, men i motsatt retning så planla jeg det. Se for dere en liten sti i terrenget. Vinden kommer fra høyre side. Før hunden kommer ut har jeg på forhånd lagt ut funn (dummy) på høyre side av stien. Deretter henter jeg hunden og begynner å søke meg oppover stien i det tradisjonelle sikksakk-mønsteret spaniels søker i. Når jeg nærmer meg slik at jeg nesten kommer på høyde med stedet der funnet ligger kaster jeg en dummy ut mot venstre, med skudd. Hunden går i sitt og har markeringen mot venstre. Lysten til å ville gå dit er nå naturligvis stor. Men jeg skal trene på at hun skal klare slippe denne og fortsette. Nå vet jeg at med en gang jeg styrer henne til høyre i stedet så vil hun meget kjapt få overvær av dummyen som er lagt ut på forhånd. Hunden lærer da at det lønner seg å følge føring og kommando.
Hvis jeg skulle forklart i detalj hvordan jeg har lært henne alle momentene så hadde det blitt en lang fortelling. Veldig lite var tilfeldig i treningen.
Den første jakta
Jeg er selv jeger så med en gang sesongen startet var vi ute å jaktet. Allerede etter ett par dager fikk jeg felt canadagås for henne, og hun klarte på mirakuløst vis å apportere den store fuglen. Vi hadda da ligget og lokket i flere timer. Jeg merket allerede her at mye av treningen satt bra. Det jeg ville se var om treningen min fungerte i situasjoner hvor det var mye fugl. Det gjorde det også ganske fort.
Jeg la etterhvert mye vekt på gode markeringer og god dirigering. Søket hennes var veldig bra og apporteringen satt også godt. Jeg hadde ingen erfaring med å gå prøver med spaniel. Derfor måtte nivået til hunden og treningen vår være så bra som ovehodet mulig. Det jeg kan er teknisk trening. Og det brukte jeg for alt det var verdt til å skaffe meg de fordeler det kunne.
Før jeg stilte på Derbyen hadde jeg allerede fått felt vakler, canadagås og and for henne. På sensommeren hadde jeg blitt så frelst på spanieljakt at jeg fikk meg en utrent unghund som hadde kommet tilbake til oppdretter, en springer ved navn Perle fra kennelen Ometyst.
Det svenske unghund-derbyet 2015
Så kom dagen hvor vi skulle stille på Derbyen. Vi stod tidlig opp på morgenen og vi ankommer en flott gård. En vesentlig ting jeg umiddeltbart la merke til var at her fantes det fugl, masse fugl. Jeg tror jeg hadde sett minst 30 fasaner før jeg hadde rukket skru av tenninga på bilen.
Vi tok ut hundene og det blir etterhvert My sin tur. Det gikk fint å gå bak. Hun er stille og går bra i båndet. Vi blir bedt om søke i et område med ganske høyt gress ved siden av en låve. My går som en rakett og jeg føler at jeg har god kontroll på henne. Vi blir så bedt om å vente litt. Vi skal gå på et nytt område på den andre siden av veien. Først sender de skytterne inn i skogsholtet for klappe og lage litt støy. My er på dette tidspunkt ganske høy, men kontrollen sitter fortsatt godt og hun maser ikke. Det er dette vi har trent på. Vi går opp til skogsflekken og jeg setter henne i gang med søket igjen. Denne gangen flyr hun mellom busker og kratt. På ett tidspunkt er hun under et teppe av små granbusker og vi ser bare at busken beveger seg. Etter å ha jobbet oss gjennom dette partiet sier den ene skytteren; "Vi bryter her, ny plass". I det samme støkker My en flott fasan. Sitten er perfekt, jeg trenger ikke å bruke fløyta en gang. Fasanen går over hodet på oss og i mitt stillle sinn tenker jeg: "Få skutt den fuglen!". Jeg vet at dette blir bra for My, nå får jeg vist hva hun er god for! Endelig går skuddet. Fuglen blir truffet og faller helt i kanten på jordet, nedi grøften mellom veien og jordet. My sitter ca 15 meter fra meg og det er nærmere 50 meter til Fasanen. Ikke ser vi den heller, da den er skjult i grøften. Jeg får beskjed om å sende. Dommeren ser at hun har markert den. Jeg gir kommando: "UT!" og den lille hunden flyr en tett god linje rett til der hvor jeg mener fasaen ligger. Jeg ser henne ikke idet hun går ned i grøften, men så kommer hun løpende tilbake med kjeften full av fasan. Perfekt avlevering og nå er jeg skikkelig glad! For en runde, for et kick!
Jeg skjønner at dette har gått ganske bra når begge dommerne tar meg i hånden og gratulerer. Jeg er kjempefornøyd. Vi har klart vår egen utfordring, og kan nå gå bak de andre ekvipasjene og slappe av, nyte været og omgivelsene.
Prøven går mot slutten og vi tar oss litt mat og kaffe. Etterhvert blir det premieutdeling. Først blir det delt ut noen diplomer og Gun's Choice, det vil si kåring av den hunden som var skytternes favoritt. Det tar tid før vi blir ropt opp, og det begynner gå opp for meg at vi skal på pallen. Når tredjeplassen går til en annen forstår jeg at dette har gått skikkelig bra. Vi havner på andre plass! Ekstra gøy er det at den ene dommeren fra England roser Lille My foran alle deltakerne. "Hun fløy som en rakett" sier han igjen og igjen.
Veien videre
Vi er svært ferske i denne sporten, og vi har mye å lære. Vi har blitt tatt meget godt i mot av jaktspanielmiljøet, noe jeg setter veldig pris på. Satsingen mot det svenske unghunds-derbyet har vært et spennende prosjekt for meg, og jeg har blitt totalt hektet på spanieljakt.
Neste år skal jeg kjempe med begge mine spaniels på det som finnes av mesterskap i Norden. Vårt store mål er imidlertid å hevde oss skikkelig i England.
Vi følger Peder, Lille My og Perle på veien mot nye jaktprøver!
Du kan lese mer om Peder og hundetreningen på hans blogg.
Bildene i innlegget er tatt av Anna-Victoria Ingemarsdotter.
Se mer