Amerikansk Cocker Spaniel

Opprinnelse:

Rasen har samme opphav som engelsk cocker spaniel, men utviklet seg parallelt i USA fra slutten av 1800-tallet. Lenge ble den regnet som samme rase som den engelske, men rundt 1940 fikk den en egen rasestandard og ble offisielt skilt fra sin engelske fetter. I USA kalles rasen bare ”cocker spaniel” mens rasen som i Europa heter ”cocker spaniel” kalles ”engelsk cocker spaniel” i USA. Verd å merke seg om man kjøper engelskspråklige bøker om rasen! Også i USA var rasen opprinnelig brukt som støtende fuglehund (tar ikke stand), men utviklet seg etter hvert mer i retning av en utstillings- og selskapshund. Blant annet ble den etter hvert meget pelsrik. I dag er det helt unntaksvis at rasen benyttes til sitt opprinnelige arbeid, selv om det er dokumentert at en del individer fortsatt har gode jaktegenskaper.

Historie i Norge:

De første individer av rasen kom til Norge kort etter andre verdenskrig, men rasen ble først vist på utstilling på 60-tallet. Den hadde da meget liten utbredelse. Rasen etablerte seg i Norge på 70-tallet, og vokste seg ganske stor på 80- og 90-tallet. Ikke minst var amerikanerens store fremgang på utstilling med på å gjøre den kjent. Lenge var amerikansk cocker spaniel den nest største spanielrasen i Norsk Spaniel Klub, men de siste årene har den vært forbigått av engelsk springer på registreringsstatistikken.

Utbredelse:

Det fødes ca. 200-250 valper i Norge årlig. I våre naboland er det også en stor rase, med ca. 350 eksemplaner registrert i Sverige årlig, noe mindre i Finland og Danmark. I USA er det en enormt stor rase, i perioder har det vært den mest populære rasehunden. Det byr dermed normalt ikke på noen problem å få tak i en valp av denne rasen.

Rasetrekk:

En amerikansk cocker spaniel er den minste av spanielene, noe mindre enn sin engelske fetter. Gjennomsnittshøyde er 35-39 cm, og vekt ca. 8-12 kg. Hodet skiller den tydelig fra den engelske varianten, med noe kort snuteparti, hvelvet skalle og litt runde øyne. Den skal være velbygget og kraftfull, med god beinstamme og velutviklet kropp, samt sunne og frie bevegelser. Typisk for rasen er den silkeaktige pelsen med meget rikelig beheng på ører, bein og buk. Den finnes i mange fargevarianter, både ensfarget og flerfarget. Vanligst er sort, buff (beige/kremfarget) og sort med brune tantegninger, samt sort/hvite og rød/hvite. Rasestandarden er meget detaljert med hensyn til hvilke farger og fargekombinasjoner som tillates med tanke på utstilling. Les hele rasestandarden her.

Temperament:

Rasetypisk: Vennlig, åpen, glad, aktiv og livlig. Dens våkne og kvikke vesen gjør den godt egnet for aktiviteter som for eksempel agility, hvor rasen har hatt stor suksess og har hatt et godt rykte. Har ikke spesielt høyt mot og er ikke en hund for den som trenger en vakthund. Det er en meget sosial hund som liker å være familiens midtpunkt, og som ikke egner seg til å være mye alene. Stort sett meget sosial med andre hunder.
Svakhet: En del individer er for veike og forsiktige. Aggressivitet er kjent, men ikke spesielt utbredt.

Sunnhet:

Individer som brukes i avl, blir rutinemessig undersøkt for arvelige øyenlidelser. Ulike øyensykdommer som glaukom, katarakt og PRA er alle diagnostisert i Norge. Katarakt har liten til moderat utbredelse, PRA og glaukom trolig noe mindre. Fenomenet ”cherry eye”, prolaps av tårekjertelen er ikke spesielt uvanlig, men lar seg enkelt korrigere kirurgisk. Trange øreåpninger samt patellaluksasjon (kneskjellet løsner) er også kjent på rasen. Det hører med til unntakene at amerikanske cockere blir undersøkt for hofteleddsdysplasi (HD).

Hvem passer rasen for:

Deg som liker en aktiv, livlig og humørfylt hund og ønsker god turkamerat og et sosialt familiemedlem, og er innstilt på å bruke mye tid på pelspleie. Hunden liker å bli brukt og å bruke hodet. Rasen har individer som konkurrerer i lydighet, agility og spor. Noen aktiviteter lar seg vanskelig kombinere med å holde hunden i full pels. For å holde hunden i utstillingspels kreves mye arbeid, med ukentlige bad, føning og full gjennomgang av pelsen. Skal ikke hunden på utstilling, kan man holde den i en noe mer sporty pels, men den krever likevel ukentlig stell, samt trimming/klipping flere ganger i året. Man må beregne å skaffe seg egnet utstyr til pelsstell om man kjøper er amerikaner, for eksempel en klippemaskin og en kraftig føhn.