Nyheter
JiS-cupen Working Trial – Game Fair 2016
Norsk Spaniel Klub har fått en ny oppdatering fra Peder Zeiner Christiansen, som trener mot jaktprøver i England. I dette tredje innlegget forteller han om sine opplevelser og resultater i en Working Trial (WT) i Sverige (se nederst for link til tidligere innlegg i serien):
Vel, min andre store prøvelse innen spanieljakt. Valgte å stille med Ometyst Perle på denne.
Det var litt annerledes enn en vanlig jaktprøve. Her anser jeg det som mer teknikk kreves, i hvertfall til den tekniske treningen i forkant. Egentlig skulle mitt neste innlegg til dere handle om Ro i oppflukt, men jeg føler det er mest nærliggende å skrive om denne konkurransen først. Jeg skal også skrive litt om hvordan forberedelsene var.
Jeg hadde aldri gått WT før, så igjen måtte jeg stole på meg selv mye i forberedelsene. Jeg la mye vekt på dirigeringsarbeid og markeringer i forkant av konkurransen, det skulle vise seg å være en god vurdering. Ett av momentene jeg kjørte endel var en konkret ”bak”-dirigering etter skudd, men uten synlig markering. Altså, hun får et skudd presentert (noen skyter) bak henne. I den retningen de skyter er det lagt ut en dummy. Den vil da være i en rett linje bak henne. Jeg kan planlegge 6-8 slike steder på en treningsrunde.
En annen ting jeg la mye vekt på var søket. Det gjør jeg egentlig alltid. En treningsrunde med spaniels for meg har nesten alltid en start og slutt med søk. Jeg vil det skal være det første og siste de tenker på. Her kan jeg for eksempel gå til ett område når jeg går ut for å trene, ha hunden ved siden av meg, kaste ut 4-5 baller på et mindre område og fortsette videre dit jeg skal trene noe annet. Når jeg er ferdig med det andre jeg skulle trene kan jeg avslutte med dette søket. Siden påvirkningen har vært sterk bruker jeg dette til å få trøkk. Spesielt på startene mine føler jeg dette har god virkning. Jeg gjør det også gjerne med to hunder samtidig, så de får konkurranse på det de søker etter.
Da vi skulle delta på Game Fair stilte jeg sammen Kristoffer Modell og Torun Thomassen. Laget vårt var Kennel Ometyst. Kristoffer og Torun valgte å stille med ganske ferske hunder som ikke har rukket masse trening i programmet enda. Perle har jeg hatt i ett år nå, og ett år i mitt hjem er mye trening for en hund. Grunnet litt administrative utfordringer valgte vi å kjøre natten før konkurransen. Vi startet å kjøre ca kl. 23:30 fredag, og var framme ved Game Fair i Sverige rundt kl 07:00 lørdag morgen. En smule trøtte, men sultne på å sette i gang tok vi med oss hundene og tittet rundt på messeområdet. Det var masse bra stands og vi fikk følelsen av at her kom det til å bli trøkk! Kl. 08:45 var det gjennomgang av banen. Vi finner til slutt stedet hvor kvalifiseringsrunden skal gå. Det er trekning om startnummer, og jeg trekker nummer 13, noe som egentlig passer meg ganske bra. På konkurransen stiller man som lag, men presterer individuelt. Altså, det blir kåret både ett vinnerlag, altså tre ekvipasjer sine resultat sammenlagt. Det kåres en individuell vinner.
Jeg går litt unna de andre når det settes i gang. Hundene kunne ikke være i bilen. Det var for varmt og for langt å gå til det, så hundene er med oss hele tiden. Jeg ser på noen runder, legger min taktikk, og går litt unna det hele. Jeg hadde som mål å vinne denne. Derfor var også min slagplan å ikke safe noe. Jeg viser henne fra sitt beste, som jeg vet hun kan gå. Ingen fløyte på skuddet for å sikre at hun stopper. Ingen føring i stor grad på søket. Jeg ville ha de høyeste poengene.
Nå var det vår tur. Jeg tar av linen utenfor ringen. Går inn som jeg gjør uansett sport. Runden gikk som følger; starter med søk, under søket får hunden en markering i motsatt retning av dit den søker. Med skudd. Perle stopper umiddelbart på skuddet, men får ikke med seg markeringen. Dommeren sier send. Kommandering bakover etter skudd? Ja, takk! ”Bak!” Perle vender 180, skyter ut i en fin linje og finner raskt apporten. Perfekt avlevering. Vi kan fortsette. Dommeren ber oss søke videre i det høye gresset. Til vi kommer til et punkt hvor han ber meg kalle inne hunden. Vi skal ha fremmadsending. Han peker ut rett ingen for meg. Jeg setter opp Perle. Legger henne litt til høyre for punktet, vinden kommer inn fra venstre. Hun går fint ut, men havner litt for langt mot høyre. Jeg stoppet henne med fløyta og hun reagerer umiddelbart. Jeg gir henne en venstre som hun tar flott. Stopper henne igjen. En liten ”bak” nå så har hun den. Perfekt! Klokkeren avlevering igjen. Vi kan fortsette banen, igjen med søk. Etter et mindre søk skal vi ha en markering fra utgangsstilling. Skuddet og apporten går. Perle leverer igjen. Ikke noe å utsette på. Vi avslutter det hele med et søk. Når vi er ferdige sier dommeren at jeg skal være stolt av hunden min. Det er jeg og. At vi er videre til finalen nå, var jeg rimelig sikker på.
De fem beste av 18 deltakere kom til finalen. Kristoffer og Torun nådde ikke helt opp til finalen, men de var fornøyd med gjennomføringene. De kommer til å bli farlige til neste år, det er helt sikkert.
Finalen skulle gå kl. 15:00 på gressplenen foran slottet. Det ble laget til en bane på gresset med granbusker og høyballer. JiS hadde til og med egen kommentator under gjennomføringene.
Rundt gressbanen myldret det av folk, hunder og stands. En liten stund der kjente jeg at irritasjonen kom snikende. Masse folk og støy – null søvn døgnet i forkant. Folk som tråkker på halen til hunden og som dulter borti med drikken sin. Men så tenkte jeg, ta deg sammen, dette er du trent til. Takle lite søvn og fortsatt prestere. Gå ut å vinn denne greia nå. Skjerpings.
Hunden skulle søke først. Hvordan hunden dekket ”terrenget” var særdeles viktig for poengene. I slutten av banen skulle det komme et skudd og en apport som gikk over en mur av høyklosser som var satt opp. Hunden har nå vært ute av bilen mer eller mindre siden kl. 07:00. Den har allerede gått en runde. Det er folk overalt. Du går ut på gressbanen. Hun starter å søke som en helt. Angriper hver busk med intensitet og engasjement. Skuddet kommer og apporten går. En perfekt stopp. Nydelig markering. Jeg sender. Hun flyr over høyklossene. Finner apporten direkte, og med en flott avlevering kan jeg løfte armen i været. Dommeren smiler når jeg gir han apporten.
Vi vinner!
Jaktspanielklubben (JiS) skal ha skryt for en nydelig arrangement. De har virkelig stått på. I tillegg er det utrolig hyggelige mennesker som ønsker oss velkommen inn i sporten og miljøet. Premiene er blant annet klær fra Chevalier og håndlagde trofé.
Mat. Vi må ha no' mat. Vi løper bort til et sted som selger burgere mens de egentlig driver og pakker ned. De har tre igjen. Flaks for oss. Mens vi gomler i oss maten og slurper i oss noen svenske juicekartonger blir det stein, saks papir på hvem som skal starte å kjøre hjem.
Turen hjem går relativt og overraskende nok ganske fort. På nesten minuttet 24 timer etter jeg forlot huset mitt er jeg hjemme igjen. En erfaring rikere. Ett skritt nærmere det store målet innen spanieljakt.
Peder Z
De tidligere innleggene til Peder i denne serien om hans trening og vei mot jaktprøve i England kan leses her:
Svensk unghundsderby (1. innlegg i serien)
Endelig vår (2. innlegg i serien)
Vel, min andre store prøvelse innen spanieljakt. Valgte å stille med Ometyst Perle på denne.
Det var litt annerledes enn en vanlig jaktprøve. Her anser jeg det som mer teknikk kreves, i hvertfall til den tekniske treningen i forkant. Egentlig skulle mitt neste innlegg til dere handle om Ro i oppflukt, men jeg føler det er mest nærliggende å skrive om denne konkurransen først. Jeg skal også skrive litt om hvordan forberedelsene var.
Jeg hadde aldri gått WT før, så igjen måtte jeg stole på meg selv mye i forberedelsene. Jeg la mye vekt på dirigeringsarbeid og markeringer i forkant av konkurransen, det skulle vise seg å være en god vurdering. Ett av momentene jeg kjørte endel var en konkret ”bak”-dirigering etter skudd, men uten synlig markering. Altså, hun får et skudd presentert (noen skyter) bak henne. I den retningen de skyter er det lagt ut en dummy. Den vil da være i en rett linje bak henne. Jeg kan planlegge 6-8 slike steder på en treningsrunde.
En annen ting jeg la mye vekt på var søket. Det gjør jeg egentlig alltid. En treningsrunde med spaniels for meg har nesten alltid en start og slutt med søk. Jeg vil det skal være det første og siste de tenker på. Her kan jeg for eksempel gå til ett område når jeg går ut for å trene, ha hunden ved siden av meg, kaste ut 4-5 baller på et mindre område og fortsette videre dit jeg skal trene noe annet. Når jeg er ferdig med det andre jeg skulle trene kan jeg avslutte med dette søket. Siden påvirkningen har vært sterk bruker jeg dette til å få trøkk. Spesielt på startene mine føler jeg dette har god virkning. Jeg gjør det også gjerne med to hunder samtidig, så de får konkurranse på det de søker etter.
Da vi skulle delta på Game Fair stilte jeg sammen Kristoffer Modell og Torun Thomassen. Laget vårt var Kennel Ometyst. Kristoffer og Torun valgte å stille med ganske ferske hunder som ikke har rukket masse trening i programmet enda. Perle har jeg hatt i ett år nå, og ett år i mitt hjem er mye trening for en hund. Grunnet litt administrative utfordringer valgte vi å kjøre natten før konkurransen. Vi startet å kjøre ca kl. 23:30 fredag, og var framme ved Game Fair i Sverige rundt kl 07:00 lørdag morgen. En smule trøtte, men sultne på å sette i gang tok vi med oss hundene og tittet rundt på messeområdet. Det var masse bra stands og vi fikk følelsen av at her kom det til å bli trøkk! Kl. 08:45 var det gjennomgang av banen. Vi finner til slutt stedet hvor kvalifiseringsrunden skal gå. Det er trekning om startnummer, og jeg trekker nummer 13, noe som egentlig passer meg ganske bra. På konkurransen stiller man som lag, men presterer individuelt. Altså, det blir kåret både ett vinnerlag, altså tre ekvipasjer sine resultat sammenlagt. Det kåres en individuell vinner.
Jeg går litt unna de andre når det settes i gang. Hundene kunne ikke være i bilen. Det var for varmt og for langt å gå til det, så hundene er med oss hele tiden. Jeg ser på noen runder, legger min taktikk, og går litt unna det hele. Jeg hadde som mål å vinne denne. Derfor var også min slagplan å ikke safe noe. Jeg viser henne fra sitt beste, som jeg vet hun kan gå. Ingen fløyte på skuddet for å sikre at hun stopper. Ingen føring i stor grad på søket. Jeg ville ha de høyeste poengene.
Nå var det vår tur. Jeg tar av linen utenfor ringen. Går inn som jeg gjør uansett sport. Runden gikk som følger; starter med søk, under søket får hunden en markering i motsatt retning av dit den søker. Med skudd. Perle stopper umiddelbart på skuddet, men får ikke med seg markeringen. Dommeren sier send. Kommandering bakover etter skudd? Ja, takk! ”Bak!” Perle vender 180, skyter ut i en fin linje og finner raskt apporten. Perfekt avlevering. Vi kan fortsette. Dommeren ber oss søke videre i det høye gresset. Til vi kommer til et punkt hvor han ber meg kalle inne hunden. Vi skal ha fremmadsending. Han peker ut rett ingen for meg. Jeg setter opp Perle. Legger henne litt til høyre for punktet, vinden kommer inn fra venstre. Hun går fint ut, men havner litt for langt mot høyre. Jeg stoppet henne med fløyta og hun reagerer umiddelbart. Jeg gir henne en venstre som hun tar flott. Stopper henne igjen. En liten ”bak” nå så har hun den. Perfekt! Klokkeren avlevering igjen. Vi kan fortsette banen, igjen med søk. Etter et mindre søk skal vi ha en markering fra utgangsstilling. Skuddet og apporten går. Perle leverer igjen. Ikke noe å utsette på. Vi avslutter det hele med et søk. Når vi er ferdige sier dommeren at jeg skal være stolt av hunden min. Det er jeg og. At vi er videre til finalen nå, var jeg rimelig sikker på.
De fem beste av 18 deltakere kom til finalen. Kristoffer og Torun nådde ikke helt opp til finalen, men de var fornøyd med gjennomføringene. De kommer til å bli farlige til neste år, det er helt sikkert.
Finalen skulle gå kl. 15:00 på gressplenen foran slottet. Det ble laget til en bane på gresset med granbusker og høyballer. JiS hadde til og med egen kommentator under gjennomføringene.
Rundt gressbanen myldret det av folk, hunder og stands. En liten stund der kjente jeg at irritasjonen kom snikende. Masse folk og støy – null søvn døgnet i forkant. Folk som tråkker på halen til hunden og som dulter borti med drikken sin. Men så tenkte jeg, ta deg sammen, dette er du trent til. Takle lite søvn og fortsatt prestere. Gå ut å vinn denne greia nå. Skjerpings.
Hunden skulle søke først. Hvordan hunden dekket ”terrenget” var særdeles viktig for poengene. I slutten av banen skulle det komme et skudd og en apport som gikk over en mur av høyklosser som var satt opp. Hunden har nå vært ute av bilen mer eller mindre siden kl. 07:00. Den har allerede gått en runde. Det er folk overalt. Du går ut på gressbanen. Hun starter å søke som en helt. Angriper hver busk med intensitet og engasjement. Skuddet kommer og apporten går. En perfekt stopp. Nydelig markering. Jeg sender. Hun flyr over høyklossene. Finner apporten direkte, og med en flott avlevering kan jeg løfte armen i været. Dommeren smiler når jeg gir han apporten.
Vi vinner!
Jaktspanielklubben (JiS) skal ha skryt for en nydelig arrangement. De har virkelig stått på. I tillegg er det utrolig hyggelige mennesker som ønsker oss velkommen inn i sporten og miljøet. Premiene er blant annet klær fra Chevalier og håndlagde trofé.
Mat. Vi må ha no' mat. Vi løper bort til et sted som selger burgere mens de egentlig driver og pakker ned. De har tre igjen. Flaks for oss. Mens vi gomler i oss maten og slurper i oss noen svenske juicekartonger blir det stein, saks papir på hvem som skal starte å kjøre hjem.
Turen hjem går relativt og overraskende nok ganske fort. På nesten minuttet 24 timer etter jeg forlot huset mitt er jeg hjemme igjen. En erfaring rikere. Ett skritt nærmere det store målet innen spanieljakt.
Peder Z
De tidligere innleggene til Peder i denne serien om hans trening og vei mot jaktprøve i England kan leses her:
Svensk unghundsderby (1. innlegg i serien)
Endelig vår (2. innlegg i serien)
Se mer