Engelsk Springer Spaniel

Opprinnelse:

Rasen er en av flere spanielvarianter fra England som har samme opphav. De er tradisjonelt brukt som støtende fuglehunder (tar ikke stand) på de britiske øyer. I tidligere tider reiste de fugl for fangst med nett, senere støter de fugl og annet småvilt innenfor fellingsavstand av en hagle. Rasen ble offisielt anerkjent i 1902.  Den har etter hvert fått et stort bruksområde på flere områder enn jakt, og er i dag en meget populær og utbredt rase og en populær familiehund. Rasen er delt i to hovedgrener, en såkalt ”working” variant eller "jaktspringer" hvor man kun har avlet på jaktegenskaper og har beveget seg nokså langt bort fra rasestandarden utseendemessig, og en ”showvariant” som er den som vises på utstilling, men der mange individer fremdeles har beholdt rasens gode bruksegenskaper.

Rasetrekk:

Engelsk springer spaniel er en middels stor hund, Den har velutviklet kropp og kraftig beinstamme. Det skal være en moderat og sunt bygget hund, stram og muskelsatt, uten overdrivelser. Den skal ha værbestandig og silkeaktig pels av moderat lengde og med moderat heng.

Fargen er leverbrun og hvit, sort og hvit eller en av disse variantene med rødbrune tegninger (tan-tegninger) på hode, bein og under halen. Hunder med tan-tegninger kalles ofte trefarget.

Mengden hvitt kan variere mye. Mengden spetter i det hvite kan også variere mye. Ingen farge foretrekkes foran andre og det er også uten betydning hva slags tegninger hunden har, om den har mye hvitt, mye sort eller brunt, om den har bliss, krage etc.

Rasebeskrivelsen sier at skulderhøyden er ca. 51 cm, en hannhund er oftest noe større, en tispe kan være noe mindre. 

En voksen springer veier 19-25 kilo, Jaktvarianten kan være betydelig lavere og lettere.

Temperament

Rasetypisk: Vennlig, åpen, glad, aktiv og livlig. Har ikke spesielt høyt mot og er ikke en hund for den som trenger en tøff vakthund. En del hunder, spesielt i unghundperioden og hunder med stor jaktlyst, kan oppleves som viltre og krever en fornuftig hånd i oppdragelsen. Dette er en meget sosial hund som liker å være familiens midtpunkt, og som ikke trives når den må være mye alene. Rasen er stort sett meget sosial med andre hunder. Noen individer kan være for veike og forsiktige, noe som er uønsket. Aggressivitet ytterst sjeldent, og er sterkt uønsket. 

Hvem passer rasen for:

Deg som liker å være ute i skog og mark og som vil ha en god turkamerat og et sosialt familiemedlem.  Hunden liker å bli brukt og å bruke hodet. Det er dessuten en hund av en viss størrelse, så totalt sett krever den en aktiv eier som har tid. Den er for sterk og kraftig til at barn under ungdomsskolealder kan forventes å kunne håndtere den i bånd. Pelsstellet er moderat, men hunden skal likevel stelles jevnlig og trimmes 5-6 ganger i året, mer om man har ambisjoner om å delta på utstilling.

Sunnhet:

Individer som brukes i avl blir rutinemessig undersøkt for hofteleddsdysplasi (HD) og blir øyenlyst. HD har meget liten utbredelse. Ulike øyensykdommer som glaukom, katarakt og PRA finnes på rasen. Katarakt og PRA har liten utbredelse, glaukom trolig noe større. Ellers er rasen kjent for å ha en svakhet med hudproblem og svakt immunforsvar, så dette er forhold oppdretterne er bedt om å ta hensyn til i sin avl og det er viktig med riktig fôring og godt stell..

Historie i Norge:

Det fantes enkelte eksemplarer i Norge før 1950, med rasen fikk ingen større utbredelse. Fra 1980 ble flere nye oppdrettere interessert i rasen over og registreringstallene økte. Årlige nyregistreringer i Norge ligger på 200-300 valper. Rasen er likevel en av de mest synlige i Norsk Spaniel Klub med stor deltakelse i ulike aktiviteter som utstilling, jakt-, spor- og ulike bruksprøver. ”Working”-varianten er lite utbredt i Norge, og eies først og fremst av dem med spesiell interesse for jakt og jaktprøver, samt av politi og tollvesen. I våre naboland og rasens hjemland Storbritannia, blir det registrert mange springere årlig. Det byr dermed normalt ikke på noen problem å få tak i en valp av denne rasen.